Et kosmisk eksperiment?

Mye kan tyde på at vi er et kosmisk eksperiment, og det kan virke som om man har tenkt slik i noen tusen år. Guden En.ki (Jordas hersker) i byen Nun.ki (på semittisk kalt Eridu) i Mesopotamia i det sørlige Irak skapte mennesket.

Han er vanngud, og navnet på byen klinger mye som Nun eller Nu, Egypts hovedgud, som er av samme karakter. Begge kan sies å representere Merkur, noe også Odin her i Norge gjør.

Gudene er med andre ord forbundet med byer (når det kommer til navn), samt med stjernene (astrologi, som ofte forbindes med astronomi) og med hverandre (ettersom de har samme utgangspunkt).

Enki skapte menneskene, Enkidu. De var ville. Gudene, inkludert Gilgamesj, som vil si Det store lyset, bodde i byen. Eridu var den første byen i det sørlige Mesopotamia. A.nuna.ki var en type guder. Og apkallu var en type demoner som hadde kommet for å lære opp de første kongene i Nun.ki.

Gilgamesj ville bli venner med Enkidu og lurte ham via en prostituert til å komme til byen og bli sivilisert, noe som gjorde at de ville dyrene i motsetning til før ikke ville ha noe med ham å gjøre. Historien minner sterkt om Adam og Eva.

Enkis far het Hanbi, og ikke mye vites om ham. Hans brødre het Pazuzu og Hubaba. Begge er en slags demoner, som både er demoner og engler i et, som vil si at de både har gode og dårlige sider. Mennesket har frihet til selv å velge.

Tar man dette i betraktning, samt ser de store linjene og de mange “tilfeldighetene” opp gjennom historien, så er det neimen ikke godt å vite. Særlig ikke hvis man ser hva mennesket har utviklet seg til å hvor det står i dag.

Vi har brudt ut av paradis (gjennom fvår selvbevissthet og kunnskap). Vi er på mange måter fremmedgjort i verden vi befinner oss i. Skal vi klare å utvikle menneskeheten videre blir vi nødt til å følge eldgammel kunnskap om blant annet å leve i pekt med skaperverket. Gjør vi ikke dette, så kanskje vår tid har kommet.