Indoiranernes migrasjoner
Iranske kulturer:
HALAF CULTURE: 9-8000 years BC
UBAID CULTURE: 5300 years BC
Arierne i Mitanni hadde forbindelser til Nordøst Iran. Vakhsh og Bishkent kulturene, som blir brukt som en bro mellom så kalte steppekulturer og Indostan, hadde deres røtter i denne regionen også. Det blir antatt at indoariere nådde Assyria i vest og Punjab i øst før 1500 f.vt. De hurrisk talende Mitanni herskerne, som besto av både hurriere og indoariere, opptrer fra 1500-tallet f.vt. i det nordlige Mesopotamia, og Gandhara grav kulturen oppstår fra 1600-tallet f.vt., noe som indikerer at indoarierne senest måtte ha vært til stede i området for det Baktria-Margiana arkeologiske kompleks i det sørlige Turkmenistan og nordlige Afghanistan fra 1700-tallet f.vt., noe som synes å korrespondere med den kulturens nedgang.
Mitanni var en føydalstat ledet av en krigeradel av indoarisk opprinnelse, som tok seg inn I området i det nordlige Mesopotamia omkring 1700-tallet f.vt., som vassaller av hetittene. Deres tilstedeværelse blir blant annet indikert gjennom hurriske steds- og personavn, samt spredningen av en egen form for keramikk til Syria.
Andronovo komplekset, BMAC og Yaz kulturene har blitt assosiert med indoiranernes migrasjon, med separasjon av indoariere fra protoindoiranere datert til omkring 2000-1800 f.vt. Gandhara grav, Cemetery H, Copper Hoard og Painted Grey Ware kulturene er kandidater for påfølgende kulturer assosiert med indoariske bevegelser, og deres ankomst til det indiske subkontinent blir datert til sen Harappa periode.
Hissar er en gammel proto-neolittisk, sen-mesolittisk kultur i det østlige Iran, nordlige Afghanistan og Transoxania. Tidlig Swat kultur i Pakistan, også kjent som Gandhara grav, har analogier i Hissar IIB, IIIB, som vil si noe før 2000-tallet f.vt.
Gandhara grav kulturen oppsto på 1600 f.vt., og blomstret i perioden 1500-500 f.vt. Keramikken viser klare paraleller til samtidige funn fra det sørlige Sentral Asia (BMAC) og det iranske platå. Gandhara grav folket har blitt assosiert med tidlige indoariske talere, og den indoariske migrasjonen til Sør Asia, som, blandet med lokale elementer fra restene av Indusdal sivilisasjonen (OCP, Cemetery H), ga grunnlaget for den vediske sivilisasjonen. Folket i Ghandara grav kulturen delte biologiske affinities med befolkningen i det neolittiske Mehrgarh, noe som indikerer at det eksisterte et biologisk kontinuum mellom de gamle indoariskebefolkningene i Timargarha og Mehrgarh.
Det blir hevdet at Gandhara grav kulturen, på tross av at den viderefører de kulturelle tradisjonene til den tidligere perioden, ikke er identisk med bronsealderens i Baktria og Margiana. Forbindelsene mellom Nordvest Iran og Nord Afghanistan kan godt kun ha vært spredning av visse gjenstander og på den måten være isolerte fra hverandre. Det blir hevdet at denne kulturen ikke er relatert til Beshkent kulturen i Kyrgyzstan eller Vakhsh kulturen i Tajikistan.
I århundrene før Gandhara grav kulturen, under tidlig Harappa periode (3200–2600 f.vt.), indikerer likheter i keramikk, segl, figuriner, ornamenter at det pågikk intensiv karavanehandel mellom Sør Asia og Sentral Asia og det iranske platå. En hypotese er at indoiranerne tok over BMACs kulturtrekk, men bevarte deres språk og religion, på deres reise til Iran og India. BMAC gjenstander og oppfinnelser i Mehrgarh og Baluchistan graver er indikasjon på en arkeologisk inntrengen til det indiske subkontinentet fra Sentral Asia under den tidsrammen som ville ha passet med indoiranerne.
Standardmodellen for indoeuropeernes komme til India er at denne første bølgen gikk over Hindu Kush hvor de dannet Gandhara grav kulturen, enten ned en av Indus eller Ganges elvene, eller begge. Gandhara grav kulturen er derfor det mest sannsynlige senteret til de tidligste bærerne av den rigvediske kulturen, noe som kan sumes an immigration til Punjab omkring 1700-1400 f.vt., men samtidig en første bølge allerede så tidlig som på 1900-tallet f.vt., noe som korresponderer med Cemetery H kulturen, men denne kan også representere forløperne for indoiranerne på lik linje med lullubienes og kassittenes invasjon av Mesopotamia på rundt samme tid.
Det kan ha vært tre bølger med indoarisk immigrasjon som fulgte etter Harappa fasen hvor av det BMAC relaterte folket som kom til Baluchistan ved Pirak, Mehrgarh sør gravgård og som senere smeltet sammen med post-urbane harappaer under de senere harappaenes Jhukar fase, folket i Swat IV, som var med til å grunnlegge Harappa Cemetery H fasen i Punjab, og de rigvediske indoarierne i Swat V, som senere absorberte Cemetery H folket og grunnla Painted Grey Ware kulturen. Mens de to første blir datert til 2000-1800 f.vt. blir den tredje datert til 1400 f.vt. Uansett så har ikke arkeologiske indikasjoner på en massebefolkningsmigrasjon, eller en invasjon av Sør Asia i pre- eller proto-historisk periode, blitt funnet. Det er kun spor etter småskalamigrasjoner. Men arkeologiske bevis av kontinuitet trenger ikke å være konklusivt. En lignende sak har vært Sentral Europa hvor arkeologiske indikasjoner viser en linjær utvikling uten forstyrrelser, men hvor faktumet er noe ganske annet.
Tilstedeværelsen av indoariere i det nordlige pontiske området er markert ved stedsnavn. I denne regionen kan man forbinde katakombe kulturen med indoarierne ettersom katakombe begravelsesritualene hadde røtter i Sørvest Turkmenistan, i den indoiranske Parkhai gravgården, fra tidlig 4000-tallet f.vt.
Iranske kulturer i Sentral Asia og i det østlige Iran, hvor de dannet Baktria-Margiana arkeologiske kompleks, var forårsaket av en migrasjon fra den syro-anatoliske regionen. Deretter bevegde vestiranere seg fra Nordøst Iran.
Basert på indoariernes bruk av vognen i Mitanni og i det vediske India, dets tidligere manglende tilstedeværelse på disse stedene og dets tilstedeværelse i Andronovo kulturen i Sintashta omkring 2000 f..vt. blir det hevdet at Andronovo kulturen representerer indoiranere og at opprinnelsen til indoiranerne ebefinner seg i steppeområdet i Sintashta kulturen i det sørlige Ural.
Trekk ved denne kulturen har hverken sine prototyper i Ural eller i Øst Europa. Sintashtas fortifiserte bosettinger, slik som i Arkaim og Sintashta, har runde murer og vollgraver. Husene er samlet sammen. Direkte analogier er kun kjent i Anatolia, slik som i Demirchiuyuk, Pulur og Mercin, i syro-palestina, slik som i Rogem Hiri, og Transkaukasus, slik som i Uzerlic-Tepe. Sintashta begravelsestradisjoner er også identiske med dem i denne regionen og diverse redskaper, slik som dem av metall og keramikk, finner her sine paralleler. En metallproduksjonsteknologi som er veldig spesifikk er kobberlegering med arsenikk på et åresmeltenivå. I Øst Europa var slik bronseproduksjon på denne tiden ukjent, men var kjent i Transkaukasus og, kanskje, i Sørvest Asia. En korrelasjon av våpen, verktøy, ornamenter og andre gjenstander ligner på dem i Trankaukasus og Anatolia. Veving kan ha blitt innført fra et nesten hvilket som helst sørlig senter.
Sintashta kulturen inkluderer en rekke lokale substratumer, men generelt var Sintashta folket fremmede for Øst Europa og Ural. Deres hjemland befant seg i den syro-anatoliske regionen, iranernes hjemland i Margiana og Baktria. Sintashta kulturen opptrådte i Ural på 1800-tallet f.vt. Som et resultat ble Abashevo kulturene, som var nært beslektet til Sintashta kulturen, dannet fra Don elva og opp til Ural. Tømmergrav, Petrovka og Alakul kulturene, distribuert i et stort omåde fra Dnieper elva til Sentral Kazakhstan, ble dannet ut av Sintashta og Abashevo kulturene på 1600-tallet f.vt. Noen inkluderer Petrovka og Alakul kulturene i Andronovo kulturen. Dannelsen av disse kulturene reflekterer en iranifisering av steppesonen på tross av at skyterne og sarmaterne ikke var forbundet med disse kulturene.
Archaeological cultures associated with Indo-Iranian expansion include:
Central Asia
Poltavka culture (2700-2100 BC)
Andronovo horizon (2200-1000 BC)
Sintashta-Petrovka-Arkaim (2200-1600 BC),
Alakul (2100-1400 BC)
Fedorovo (1400-1200 BC)
Alekseyevka (1200-1000 BC)
Bactria-Margiana Archaeological Complex (2200-1700 BC)
Srubna culture (2000-1100 BC)
Abashevo culture (1700-1500 BC)
Yaz culture (1500-1100 BC)
India
Painted Gray Ware culture (1100-350 BC)
Iran
Early West Iranian Grey Ware (1500-1000 BC)
Late West Iranian Buff Ware (900-700 BC)
Pakistan
Swat culture (1600-500 BC)
Cemetery H culture (1900-1300 BC)
Parpola (1999) suggests the following identifications:
date range | archaeological culture | identification suggested by Parpola |
2800-2000 BC | late | late PIE to Proto–Indo-Iranian |
2000-1800 BC | Srubna and Abashevo cultures | Proto-Iranian |
2000-1800 BC | Petrovka-Sintashta | Proto–Indo-Aryan |
1900-1700 BC | BMAC | “Proto-Dasa” Indo-Aryans establishing themselves in the existing BMAC settlements, defeated by “Proto- |
1900-1400 BC | Cemetery H | Indian Dasa |
1800-1000 BC | Alakul-Fedorovo | Indo-Aryan, including “Proto–Sauma-Aryan” practicing the |
1700-1400 BC | early Swat culture | Proto-Rigvedic = Proto- |
1700-1500 BC | late BMAC | “Proto–Sauma-Dasa”, assimilation of Proto-Dasa and Proto–Sauma-Aryan |
1500-1000 BC | Early West Iranian Grey Ware | -Aryan (offshoot of “Proto–Sauma-Dasa”) |
1400-800 BC | late Swat culture and Punjab, Painted Grey Ware | late Rigvedic |
1400-1100 BC | Yaz II-III, Seistan | Proto- |
1100-1000 BC | Gurgan Buff Ware, Late West Iranian Buff Ware | Proto-Persian, Proto-Median |
1000-400 BC | Iron Age cultures of Xinjang | Proto- |
Comments