Noah og nakh

Vainakh militærtårn

Nakhchivan

Mamigonian

I legenden om Atrahasis, som har blitt til Bibelens Noah, nærmere bestemt Nakh, som vil si Nakh folket, som taler en liten språkfamilie kalt Nakh, som blir talt i Russland, inkludert i Tsjetsjenia og Ingushetia, samt i Georgia, redder Enki menneskeheten fra den sumeriske stormguden Enlil, gudenes konge, som har bestemt seg for å eliminere menneskeheten på grunn av at de bryter kontrakten med gudene – det er aldri fred å få.

Nakh språkene, som tidligere ble klassifisert som en uavhengig nord-sentral kaukasisk språkfamilie, men som nå blir anerkjent som en bransje av den nordøst kaukasiske språkfamilien, var nært beslektet med hurro-urartisk. Det blir antatt at de utgikk fra resten av språkfamilien for 5,000–6,000 år siden.

Mange obskure eldre språk og folk blir ansett som nakh, hvor av mange av dem i det sørlige Kaukasus, inkludert ersh språket, språket til er folket som bebodde det nordlige Armenia, og deretter hovedsakelig Hereti i Sørøst Georgia og Nordvest Azerbaijan.

Hovedstaden til er folket, som senere, under urartierne, kom til å bli et fort, ble kalt Èribuni og tilsvarer med dagens Jerevan. Buni er en nakh rot, som betyr ly, eller hjem, og som er det samme som det tsjetsjenske ordet bun, som betyr et lite hus. Èribuni betydde med andre ord ersenes hjem. Van er det vanlige armenske ordet for bun.

Nakhchivan betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, og er en bibelsk referanse til Noas arks landing på toppen av Ararat. Nakhchivan ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa. De eldste sporene av kultur i regionen, som var del av statene Mannae, Urartu og Media, dateres til den neolittiske perioden.

Nakharar, fra det parthiske naxvadār, som betyr dem somhar forrang, var en arvetittel for den høyeste graden gitt til den armenske adelen. Opprinnelsen strekker seg tilbake til det hedenske Armenia, som var samtidig med Romerriket og det parthiske imperiet.