Våre årstider II

Mesopotamia, vår sivilisasjons vugge, finner vi mellom elvene Eufrates og Tigris. De første tegnene etter jordbrukskulturer herfra er om lag 10 000 år gamle. Her finner vi også de tidligste spor og tegn etter organisert religion. Religionen i dette området utviklet seg over en periode på 3000 år. Fra tiden før skriftkunsten ble utviklet, ca 3000 f.vt., finnes kun arkeologiske etterlevninger. Det bildet som i senere tid er skapt av denne religionen er først og fremst basert på skriftlige dokumenter fra tiden 3000 f.vt. og fremover.

I en søken på svar på verden omkring seg, søkte mesopotamierne svar i det overnaturlige og skapte en gudeverden i menneskeskikkelser. Disse skikkelsene ble gitt menneskelige egenskaper og deres stilling i pantheonet har blitt beskrevet i en mengde eposer og myter.

Hvilken betydning den mesopotamiske kulturen og religionen har i senere tid hatt på omkringliggende sivilisasjoner er betydelig. Dette illustreres klart i en rekke myter og gudeskikkelser man finner i nærliggende kulturelle samfunn, som igjen kan forklares med den sterke innflytelsen som fant sted regionene imellom.

I et forsøk på å peke på det mesopotamiske pantheons særpreg og spesielle karakter kan man summere opp med at fruktbarhet, vegetasjon, vann og død er sentrale elementer i pantheonet, og gjenspeiler betydningen av jordbruket i regionen. Det mesopotamiske pantheon er på mange måter en typisk polyteistisk religion, med mange guder som representerer et bredt spekter av elementer vi har rundt oss.

Inanna, fruktbarheten, kjærlighetens og morgenstjernens gudinne og Uruks skytsgudinne, ekter den legendarisk kongen og hyrden Tammuz, som så blir Inannas ektemann og byens hersker.

Legenden om Inannas reise til underverdenen, er en myte som man gjennom komparativ mytologi har funnet i samtlige religioner i Sørvest Asia, der i blant i kristendommen. Myten involverer døden til en ung gud eller gudinne, slik som Persephone og Inanna, som er en liv-død-gjenoppstandelses guddom, noe som medvirker til stor sorg, for deretter å gjenoppstå fra underverden ved hjelp av hans eller hennes ektefelle, elsker eller mor. I den greske mytologien går Orfeus ned i underverden for å hente Eurydice tilbake til de levendes verden.

I denne legenden hadde Inanna som mål å overta for Ereskigal, som vil si den store kvinnen under jorden, gudinnen over dødsriket Kur eller Irkalla, noen ganger kalt kun for Irkalla slik Hades i gresk mytologi ble brukt for både underverden og dets hersker, ta over underverdenen, og på denne måten tilintetgjøre døden.

Ereshkigal, som blir fortalt oss er Inannas eldre søster, var den eneste som kunne styre og utstede lover i hennes kongedømme hvor hovedtemplet lå i den sumeriske byen Kutha, som hadde det samme navnet som underverdenes hovedstad. Inanna passerer syv porter og ved hver av dem ble hun bedt om å sette igjen et klesstykke eller ornament slik hun ender opp helt naken ved den sjuende porten – både klær og makt blir tatt fra henne. På tross av advarsler om hennes påskudd vender hun ikke om men våger å sette seg på Ereshkigals trone. Hun dømmes derved umiddelbart av anunnakiene i underverden som stirrer på henne med dødens øyne og hun blir en kropp hengende på en knagg. Her blir hun holdt fanget.

Basert på tekstfragmenter ble det antatt at Inannas nedstigning til Kur opptrådte etter døden til Tammuz heller enn før og at hennes formål var å redde Tammuz. Men nye funn har vist at Tammuz ble holdt i underverden for å sikre Inannas løslatelse. Inannas trofaste tjener forsøkte å hente hjelp fra de andre gudene, men det var kun Enki som svarte. Enki, kjent fra mesopotamisk religion, ble assimilert til solens zenith i vintersolvervet og hadde tallet 40 som hellig tall. Han var guden for byen Eridu.

Gudene Enlil og Nanna mente at Inanna, ved å trenge seg på et området som ikke er hennes, har satt seg i besittelse av forbudte ting. Enki sender to sendebud, forsynt med livets føde og vann, ned til underverdenen for å redde Inanna. Uansett så gjenoppstår hun, men i følge en lov måtte hun finne en som hun kunne skiftes ut med en stedfortreder for å kunne forlate underverdenen. Forfulgt av demoner går hun fra den ene guden til den andre, men hver av dem ba til henne om å slippe og hun har ikke hjerte til å gjennomføre det frem til hun ankommer Uruk og der til sin forargelse finner Tammuz rikt bekledd og på hennes trone. Som straff overgir hun ham til demonene.

Her oppstår et brudd mellom den akkadiske og den sumeriske versjonen. Mens den førstnevnte hevder at Tammuz’ søster Belili, introdusert for første gang, tar av seg sine juveler og hevder at Tammuz og at døden vil komme tilbake, opptrer Belili i en av de sumeriske tekstene, men som en gammel dame. Her kalles Tamuzids søster for Geshtinana. Tammuz flykter til hans søster Geshtinana, som forsøker å gjemme ham, men som ikke klarer å stå opp i mot demonene. Tammuz flykter men demonene fanger ham under hans antatte forsvar av denne gamle kvinnen kalt Biluili, men Inanna angrer. Inanna søker hevn på Bilili, på hennes morderiske sønn Girgire og på hans kone Shirru av den jagede ørken, ingens barn og ingens venn. Inanna forandrer Bilili til en vannsekk og Girggire til en beskyttende gud i ørken, mens Shirru blir gitt oppgaven å alltid passe på at de riktige ritene blir fulgt for forsvar mot den farlige ørken.

Inanna mykner og endrer hennes forordning og gjenoppliver hennes mann Tammuz. Et arrangement blir gjort slik at Geshtinana tar hans plass i underverden i seks måneder i året slik at de sitter hvert annet halvår. Kramer påstår at det er sannsynligvis Ereshkigal som finner nåde i den ulykkelige Tammuz, og aksepterer at han skal bli i underverdenen halve året, mens hans søster Geshtinanna tar hans plass den andre delen av året. Tammuz blir ofte relatert til død og vegetasjon. Myten om Tammuz’ kamp i underverdenen blir bemerket med en sørgehøytid i store deler av Sørvest Asia. En rekke versjoner av den sumeriske Døden til Tammuz slik som Inannas nedstigning i Underverden, Tammuz’ drøm og Tammuz og Gallaen har blitt funnet.

Denne myten representerer den universelle fruktbarhetssyklusen, med vegetasjonens gud som går til underverdenen, og som blir brakt tilbake og gjenoppstår, som vi ser i naturen med høst og vår. Vi kan se likheter mellom Tammuz og Osiris i den egyptiske religionen, der Osiris står for naturens fruktbarhet. I Kanaan finnes en lignende gudeskikkelse i Ba’al, et ord som opprinnelig betyr korn, som er fruktbarhetens kilde og prinsipp.

Den mesopotamiske polyteismen står i sterk kontrast til israelernes monoteisme, og iranernes dualisme. Men samtidig kan man se likhetstrekk med skapelsesberetningen til akkaderne, der vi ser tegn på dualisme som et utgangspunkt til universets skapelse, og flere av mytene vi møter i den mesopotamiske religion har tydelige likhetstrekk med myter fra israelsk religion.

Ordet kristen betyr at man tilhører Kristus eller er av Kristus. Den forståelse flertallet av kristne har av hvem Jesus Kristus er, er at han var inkarnasjonen av Gud, som vil si Gud som ble menneske, og at han var den Messias som er nevnt i Det gamle testamente. Dette betyr at man anser Jesus Kristus for å være Gud i en av sine tre personer.

Kristus er en gresk form av Messias, som er et ord som stammer fra me eller mesh, som er sumerernes ord for den gave guden for vannet, skaperkraft og intelligens, Enki, også kjent som Ea og som betyr Herre over jorden, gir til mennesket, sivilisasjonen.

Enki var ikke perfekt og som vanngud var han tørst etter øl og som guddom for sæd hadde han flere insestforhold. I legenden om Enki og Ninhursag, som betyr fjellets kvinne, ettersom det var der sivilisasjonen startet på grunn av at det var der, langs med den fruktbare halvmåne, at det var frodig og grønt, får han sammen med sin kone Ninhursag datteren Ninsar, som han sammen med fikk datteren Ninkurra, som han deretter får datteren Uttu sammen med.

Nin-hursag hadde mange navn slik som Ninmah, som vil si den store dronning, Nintu eller kvinnens fødsel, Mama eller mor, Ninki eller kvinnens jord, Aruru, som var Enlils søster, Belet-Ili eller gudens kvinne. Hun ble også identifisert med Ninsar og Ninkurra, samt Uttu, som er hennes døtre i legenden om Enki og Ninhursag.

Enki forsøker å forføre Uttu, som opprørt konsulterer Ninhursag, som gir Uttu råd om å holde seg unna elvebreddene. I en annen versjon av denne myten tar Ninhursag Enkis sæd ut fra Uttus mage og planter den i jorda hvor syv planter spirer raskt. Men med hans tjener med to ansikter og forvalter Isimud finner Enki plantene og starter å konsumere deres frukt, men gjennom å spise sin egen sæd blir han gravid i hans gap, tenner, munn, hals, lemmer og ribbein, men gudene er i uråd og vet ikke hva de skal gjøre ettersom han ikke har mage som han kan føde med frem til Ninhursags hellige rev får tak i Ninhursag, som mykner og tar Enkis sæd inn i sin kropp og gir fødsel til guder for helbredelse for hver del av sin kropp.

Den siste, Ninti, som vil si gudinne ribbein, er også et ordspill for kvinneliv, en tittel Ninhursag selv har. Historien er med andre ord en symbolsk refleksjon over måten livet er brakt frem gjennom å ilegge vann til land, og når det vokser, er vann nødvendig for at planter skal kunne gi frukt. Det handler om balanse og ansvar. Dette synes også å bli implisert i legenden om hieros gamos eller hellig ekteskap mellom Enki og Ninhursag, som synes å være en etiologisk legende om befruktning av tørr mark gjennom innføringen av irrigasjonsvann. Vannkilden, abzu, foran templet ble adoptert ved templet til ære for måneguden Nanna ved Ur og spredde seg til hele regionen, der i blant til både kirker og moskeer.

Ninti, som blir gitt tittelen mor til alt levende, en tittel senere gitt til den hurriske gudinnen Kheba, er også tittelen som blir gitt til Eva, som på hebrew ble Khavvah og på arameisk Hawwah, som skal ha ha blitt skapt fra Adams ribbein, som en snodig refleksjon av den sumeriske myten.

Noe som er karakteristisk for religioner i denne regionen er elvenes rolle i samfunnet, som gjenspeiles i religionen. Dette ser vi både i Mesopotamia og i Egypt. Dødens sentrale rolle, kan være et tegn på elvenes viktighet i forhold til vegetasjonen, Nilen med sine beregnelige faser, og Tigris og Eufrates mer uberegnelige faser. Det at Tigris og Eufrates ikke var like beregnelige kan gjenspeiles i mesopotamiernes usikkerhet rundt døden, og vanskeligheten rundt det å akseptere døden som en naturlig del av livet.

Adapa eller Adamu, sønn av Enki, guden for Eridu, den første byen i det sørlige Mesopotamia grunnlagt i 5400 f.vt., var en dødelig fra en guddommelig linje som ved et uhell takket nei til udødelighet. Hans assosiasjon med Enki kan ikke minst sees ut fra at han blir portrettert som en mann som bærer fiskeskinn. Enkis symboler inkluderte en geit og en fisk, som kom til å bli de urkristenes symbol, som senere ble kombinert til å danne steinbukken representert gjennom dyrekretskonstellasjonen ved samme navn. Enki ble i likhet med Adapa portrettert som en mann dekket med fiskeskinn, noe som sammen med at hans tempel ble kalt E-apsu, Huset for det dype vann, peker på hans opprinnelige karakter som en vanngud.

Adapa blir ofte identifisert som en rådgiver til den mytiske første antediluviske kongen av Eridu og den første kongen av Sumer i følge den sumeriske kongelisten, Alulim, noe som ville ha gjort ham til den første kongen i verden. Det er Enki, guden i Eridu, eller hans dødelige sønn Adapa, som skal ha brakt sivilisasjonen til Sumer. I tillegg til hans rådgiverfunksjon skal Adapa ha fungert som prest og eksorsist, og etter sin død tatt sin plass blant de syv vise, også kjent som abgallu, et ord som kommer fra det sumeriske ab eller vann, gal eller stor og lu, som betyr mann, og som er en referanse til Adapa. Abgallu var en gruppe på syv ånder, tjenerne til Enki, som levde ved tidens begynnelse og før floden. De beskytter og blir representert som bevingede menn, hvor av noen har menneskehoder, mens andre har en ørns hode eller den lavere delen av en fisk. Adapa (U-an, Oannes) var den første apkallu, deretter fulgte U-an-dugga, En-me-duga, En-me-galanna, En-me-buluga, An-enlilda og Utu-abzu.

Adapa ble sammenslått med kassitte-periodens apkal U-an, som er kjent via den babylonske forfatteren Berossus’ gjenfortelling av myten om Oannes, som også var en vismann som ble portrettert som en mann kledd i fiskeskinn, fra 300-tallet f.vt. I følge Berossus hadde Oannes, som tidligere ble ansett for å være basert på Enki, men som man senere har ansett for å være bygget på Uan eller Adapa, en kropp som en fisk, men med en underdel som var som et menneskes. Han skal ha holdt til ved den persiske gulf og gått på land om dagen for å lære menneskeheten å skrive, kunst og ulike vitenskaper.

Myten forteller om Adapa som brøt vingene til Ninlil, søndavinden, som hadde veltet hans fiskebåt, noe som får Anu til å tilkalle ham for å stille ham til rette. Enki, en av gudene, advarer Adapa om å unnskylde seg, men ikke å ta i mot den mat han vil bli tilbydd hos gudene ettersom dette i følge ham vil være dødens mat. Men Anu, begeistret for Adapas oppriktighet, gir ham i stedet udødelighetens mat, noe Adapa, som husker hva han har blitt fortalt av Enki, takker nei til og mister derfor tilbudet om udødelighet. Denne legenden har blitt sammenlignet med Gilgamesh-eposet om den mislykkede udødeliggjøring, samt med paradismyten om Adam, Eva og slangen fra det gamle testamentet. Her ser vi det samme plotet med en som søker en guds egenskap, men som mislykkes i sin søken, og blir tvunget til å akseptere sin skjebne som menneske.

Flodmyter med mange likheter til den sumeriske opptrer i samtlige sørvestasiatiske mytologier, der i blant i Atrahasis myten, Utnapishtim episoden i legenden om Gilgamesh og Bibelens legende om Noa. Også grekerne hadde en lignende historie. Her spiller Xisuthros rollen som Ziudsura. Den sumeriske guden Enki blir her identifisert med guden Kronus, far til Zeus, og sivbåten strandet i de korkyriske fjellene i Armenia. Xisuthros ble inkludert som en konge, sønn av Ardates. Den sumeriske skapelsesmyten, den tidligste kilden for opprinnelsen til sumererne og flodmyten, også kalt Eridu Genesis, har blitt funnet i Nippur, er skrevet på sumerisk og daterer seg til 1800-tallet f.vt., som vil si det første dynastiet i Babylon.

I alle disse historiene er det guddommer som skaper dyr og mennesker, men mennesker som gjør gudene sinte slik at de bestemmer seg for å utrydde dem gjennom en stor flod. Men en av gudene advarer et av menneskene og ber ham om å lage en stor båt for på den måten å redde menneskeheten, og som oftest dyrene, fra utryddelse. Til slutt belønner gudene ham for hans handlinger. I den sumeriske versjonen er det gudene An, som er sumerisk og betyr det ovenfor, altså himmelen, himmelguden, og som var forfaren til alle guder og skaperen av universet, Enlil og Enki, som utgjør en triade sammen, samt Ninhursag, som skaper sumererne og dyrene.

I den sumeriske versjonen av myten om syndfloden blir en plass i dette landet gitt som en gave til Zisudra etter at han reddet menneskeheten fra syndfloden ved å bygge en ark. Dette landet er beskrevet både som et land og en by, et rent lyst og vakkert sted. Dyrene plaget ikke hverandre og der var ingen sykdom eller aldring blant menneskene.

I den semittiske versjoner blir Dilmun beskrevet som stedet for de udødelige, dit Utanapishtim får dra etter han overlevde syndfloden. Den sumeriske myten om landet Dilmun beskriver et land som ligner veldig beskrivelsen vi finner av paradis i den hebraiske bibelen, som senere også blir grunnlaget for jødedommens, kristendommens og islams bilde av paradis.

Dilmun opptrer først i sumeriske kilder funnet i templet til gudinnen Inanna i Uruk datert til slutten av det fjerde årtusen f.vt. Dilmun ble nevnt i to brev datert fra Nippur til tiden under Burnaburiash omkring 1370-tallet f.vt. da kassittene hersket i Babylon. Brevene var fra en provinsoffiser i Dilmun til hans overherrer i Mesopotamia. Navnene det blir referert til er akkadiske og indikerer, sammen med andre dokumenter som har blitt funnet, til et administrativt forhold mellom Dilmun og Babylon. Men det synes som om dette forholdet har fått en pause etter at kassitte dynastiet kollapset ettersom ingen dokumenter nevner Dilmun med unntak av en assyriske innskrifter hvor det hevdes at den assyriske kongen også er konge over Dilmun og Meluhha, som trolig er Indusdal sivilisasjonen, samt over det nedre og øvre hav, og datert til 1250 f.vt.

Assyriske innskrifter nevner tributt fra Dilmun. Et dokument funnet i Bahrain navner at Sennacherib, kongen av Assyria (707-681 f.vt.) angrep Nordøst Arabia og erobret Bahrain. Det synes som om Dilmun var falt i hendene på det neo-babylonske imperiet på bakgrunn av administrative kilder i 567 f.vt., men navnet Dilmun sluttet å bli brukt etter det neo-babylonske imperiets kollaps i 538 f.vt.

Dilmun, noen ganger beskrevet som stedet hvor solen går opp og de levendes land, er scenen i noen versjoner av den sumeriske skapelsesmyten og plassen hvor den guddommeliggjorte sumeriske flodhelten Utnapishtim (Ziusudra) ble tatt av guden for å leve i all fremtid. Dilmun er også å finne i legenden om Enki og Ninhursag som stedet hvor skapelsen fant sted. Ninlil, den sumeriske gudinnen av luft og søndavind hadde hennes hjem i Dilmun, som også opptrer i legenden om Gilgamesh. Stedet har blitt ansett for å være stedet for Edens hage. Dette på tross av at det i den tidlige legenden Enmerkar og herren av Aratta, hvor hovedhandlingen er sentrert på Enmerkars konstruksjon av ziggurater i Uruk og Eridu, blir beskrevet å ha funnet sted før Dilmun ennå eksisterte.

Dilmun, også kjent som Telmun, er et land nevnt i ulike mesopotamiske kilder som en handelspartner, kilde for råmaterialer, kobber og og et senter for de mesopotamiske og Indusdal sivilisasjonens handelsruter. Frem til i dag har arkeologer mislykkes i å finne et sted som eksisterte fra 3300-556 f.vt., da Dilmun opptrer i tekster. Dette på tross av at stedet hevdes å være på den østlige kysten av Arabia i nærheten av dagens Kuwait til Bahrain, øya Bahrain eller øya Failaka øst for Kuwait. Det tidligste kjente stedet i dette området er Qal’at al-Bahrain som dateres til omkring 2200 f.vt.

Hymner vedrørende Enki taler om hans overfall på Dilmuns jomfruer mens de står ved en elvebredd. Han rekker ut fra den nærmeste sump og omfavner dem til hans bryst. Verken Bahrain, Failaka eller Arabias østlige kyst har sumper og en elv viss bredder Dilmuns jomfruer ble angrepet av Enki. Dilmun blir sagt å ligge “i øst hvor solen går opp,” noe som ikke rimer med Verken Bahrain, Failaka eller Arabias østlige kyst, hvor av alle ligger sør for Sumer og Eridu. Det har derfor blitt foreslått at Dilmun er en uidentifisert tell på den iranske kyst og den persiske golf, nærmere bestemt ved Shat al-Arab mellom dagens Qurnah og Basra i Irak. Dette området ligger øst for Sumer og elvebredden Dilmuns jomfruer blir forført av Enki vil ligge ved Shat al-Arab som ligger ute i sumpene. Elvemunningen hvor Dilmun skal ligge er utløpet for Tigris og Eufrat ved Qurnah.

I det meste av historien har den persiske golfs sørlige side blitt kontrollert av nomadiske stammer. Området ble dominert av Dilmun sivilisasjonen på 4000-tallet f.vt. Gerrha, en gammel by i Arabia, på den persiske gulfs vestlige bredd, i nærheten eller under dagens Uqair, 70 km nordøst for Al-Hasa på den østlige kysten av Saudi Arabia, var i lang tid det viktigste senteret på den sørlige kysten av den golfen. Stedet ligger kun 80 km fra de gamle begravelsesplassene fra Dilmun sivilisasjonen på Bahrain. På 200-tallet migrerte Lakhum stammen, som levde i Yemen, nordover og grunnla lakhmide kongedømmet langs med den sørlige kysten.